Nordvest på Magerøya, ikke langt fra Nordkapp, ligger Gjesvær. Det er et gammelt fiskevær i Nordkapp kommune, og det eneste stedet i Finnmark som er kjent fra vikingtiden. Den gangen het stedet Geirsver .
I beretningene til den islandske historiefortelleren Snorre Sturlason om vikingenes sjøreiser blir Gjesvær omtalt. På slutten av det 10. og begynnelsen av det 11.århundre, dro vikingene på handels- og plyndringstokt langs kysten til Bjarmeland, dagens Nordvest-Russland, og ned til Kvitsjøen. På ferden tilbake var Gjesvær første havn, og ble kjent som Norges nordligste sted.
I Snorres kongesagaer blir det fortalt at Olav den hellige våren 1026 sendte sin hirdmann Karle og broren Gunnstein til Bjarmeland på handelsferd. Kongen ga dem et langskip med en besetning på 25 mann. Den mektige vikinghøvdingen Tore Hund fra Bjarkøy i Troms hørte om planen deres. Han sendte bud til Karle hvor han meddelte at også han hadde til hensikt å dra nordøstover til Bjarmeland, og foreslo at de kunne reise sammen.
Karle og Gunnstein likte ikke planen, men de torde ikke nekte han å følge dem da vikinghøvdingen hadde et stort skip med 80 mann om bord. Dessuten var Tore Hund kjent som en god navigatør, og han hadde vært i Bjarmeland flere ganger tidligere.
I den lyse årstiden kunne de seile døgnet rundt så sant de hadde vind i seilene, og ferden gikk godt. I Bjarmeland gjorde de gode forretninger med gråverk og skinn av bever og sobel. Før de satte kursen hjemover, overfalt de et par storgårder inne på tundramarken og røvet til seg alt av verdi.
På hjemreisen ankret de opp på Murmansk-kysten og gikk på land for å plyndre bjarmenes hellige gravplass. Der fant de en figur som forestilte den finsk-russiske guden Jomala. Rundt halsen hang det et verdifullt gullsmykke. De grep smykket samt andre kostbare gjenstander før de stakk av. Karle sa at det verdifulle gullhalsbåndet skulle være en gave til Olav den hellige.
Høvdingen Tore Hund var av en annen oppfatning. Han mente at det var han som var strategen bak plyndringen, og at han derfor hadde krav på gullhalsbåndet. Tore ville at de skulle dele byttet før de vendte hjem, men Karle lot seg ikke overtale.
I all hast satte Karle seil og dro vestover og ned langs kysten i sin mindre, men noe raskere båt. Kongens menn var kommet langt til havs, før Tore Hund hadde fått opp sine seil og kommet seg av sted. Og så begynte kappseilingen som varte helt til de ankom Gjesvær. Skipene skled samtidig inn i havna. Tore Hund ankret opp innerst i havna, mens Karle ankret opp lenger ute.
Tore Hund og hans menn gikk på land for å slå opp teltene. Like etter at de var ferdige, ropte han på Karle og broren Gunnstein og bad dem komme. Da brødrene og noen av deres menn ankom, begynte Tore Hund straks å snakke om gullhalsbåndet og resten av byttet som han nå mente det var på tide å dele. Karle var unnvikende og innvendte at det kunne da ikke haste slik. Tore Hund svarte at det ikke var skikk og bruk å vente med slikt til man var hjemme.
Det gikk enda en liten stund med hissig ordveksling, men de ble ikke enige. Tore Hund var på vei til å gå, men han hadde ikke tatt mange skrittene før han bråstanset og ba folkene sine vente. Han snudde seg mot Karle og sa med grov røst:
-Jeg må snakke med deg alene!
Karle gikk mot han. Da de møttes, stakk Tore spydet i ham og brølte:
- Her skal du få kjenne en ekte bjarkøying, Karle, og spydet tenker jeg, skal du også få kjenne.
Karle døde straks av det dype sverdstikket. Gunnstein bar liket av broren tilbake til skipet, forlot Gjesvær, og satte til havs. Høvdingen Tore Hund og hans menn fulgte etter og halte straks innpå Gunnsteins skip. Etter hvert forsto han at slaget var tapt. Høvdingen Tore Hund var for sterk.
Gunnstein kjørte båten i fjæresteinene og stakk av til fots. Tore Hund tok det vakre gullhalsbåndet og resten av det verdifulle byttet på det etterlatte skipet, og senket det i havet. Deretter seilte han videre sørover og hjem til Bjarkøy.